17.1.23 møtte jeg opp (digitalt) i Oslo tingrett, hvor det ble lagt ned påstand om bot på 31200 kr, eller 31 dager fengsel.
Dette var min forsvarstale til dommeren:
"Jeg har fått et samlet forelegg for tre ulike arrestasjoner etter fredelige sivil ulydighets demonstrasjoner våren 2022. Jeg vil først kommentere siktelsene 1 a) og b) samlet og til slutt kommentere siktelse 1 c) angående demonstrasjonen på Slagentangen fordi den skiller seg nevneverdig fra a) og b).
Jeg er menneske, filmskaper, kunstner og øko-agronom student. Jeg er en av norges fremtidige bønder og jeg er redd for hvordan jeg skal klare å dyrke mat i en eskalerende klima- og naturkatastrofe. Jeg er også redd for hvordan avlingssvikt og sosial kollaps i andre land vil påvirke norske butikkhyller med tanke på at vi importerer 54% av maten vår fra utlandet.
Jeg erkjenner, slik påstanden i grunnlag a) sier, at jeg forble på området Sjursøya til tross for at jeg var uønsket av grunneier Oslo Havn KF.
Jeg erkjenner, slik påstanden i grunnlag b) sier, at jeg ikke fjernet meg fra tankbilen.
Jeg erkjenner også at jeg hadde fjernet meg, med den største glede og selvfølgelighet, hvis den norske stat hadde gjort det livsviktige valget - å stanse all oljeleting.
Å ty til sivil ulydighet er noe jeg selvfølgelig ikke ønsker å gjøre. Det er mitt siste og ytterste valg. Men når norsk oljepolitikk stadig er grunnlovsstridig ser jeg det som en plikt å ta i bruk de virkemidlene som historien, og den sosiale vitenskapen har vist oss å være effektiv for å oppnå nødvendig samfunnsendring.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er klar i sin tale etter klimasøksmålet i 2020. NIM mener at norsk oljepolitikk er grunnlovsstridig. I tillegg mener de at det ikke er rom i loven for å godkjenne produksjon av ny olje- og gass da det er uforenlig med 1.5-gradersmålet.
For nøyaktig en uke siden tildelte Olje- og energiministeren 47 nye utvinningstillatelser på norsk sokkel til 25 oljeselskaper. Han sa han var stolt av tildelingen. FNs generalsekretær og ledende klimaeksperter mener at dette er kriminelt og farlig.
Den norske stat svikter oss. Den svikter meg og mine grunnlovfestede rettigheter.
Grunnlovens §112 lyder; «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Sannheten i Norge i dag er at statens myndigheter iverksetter tiltak som forhindrer disse grunnsetninger.
I tillegg svikter staten oss med tanke på våre rettigheter etter FNs menneskerettserklæring artikkel 3, artikkel 22 og artikkel 28 samt den Europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 2 og 53.
Det er naturlig å påberope meg nødrett (§17) i denne saken.
Straffeloven §17 sier følgende:
"En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når
a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og
b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen"
Retten mener nok på sin side at jeg har en siste mulighet før jeg bruker nødretten, nemlig å saksøke staten. Men jeg er ikke i nærheten av å ha råd til et søksmål. Det har heller ikke bønder i Pakistan, ofre for flom, som også blir påvirket av norsk oljepolitikk.
Det typiske eksempelet på anvendelse av §17 er der man bryter seg inn i en hytte for å unngå å fryse i hjel. Alle er enige om at det er å handle i nødrett.
Men klimakrisen vekker oss fra illusjonen om at vi lever i verden som separerte individuelle aktører hvor virkningene av våre handlinger er adskilte. Vi lever i en geopolitisk industrikapitalistisk verden. Vi må se det slik at vi som flokk har gått oss vill på fjellet, vi holder på å fryse ihjel og vi er på vei bort fra hytta og ut i enda mørkere og kaldere terreng. Forskerne i flokken bekrefter dette. Før vi fryser ihjel vil det også uunngåelig skje mye kriminelt - tyveri, drap, krig og voldtekt. Jeg, og flere som meg, prøver bare å kaste steiner på vinduet for å få oppmerksomhet rundt sannheten som er at vi går lenger ut i kulda. Håpet vårt er at en knust rute vil fange oppmerksomheten til de i flokken som faktisk har nøkkelen til hytta. Vi vil at de med nøkkelen skal ta sitt ansvar. Da slipper vi å fryse ihjel, og vi slipper flere knuste ruter.
Jeg vet ikke om denne allegorien gir helt mening. Det underbygger egentlig poenget mitt, at det er forvirrende og vite hvordan handle moralsk og juridisk riktig på denne jordkloden nå for tiden. Disse antikke etiske og moralske pekepinnene våre funker ikke i det 21. århundret hvor alt er så sammenkoblet. Jeg vet ikke hvordan vi skal endre etikken vår. Det vet nok dere bedre enn meg. Jeg vet bare at den ikke er adekvat nå. Så jeg ber dere om å tenke nytt. Døm meg gjerne nå. Jeg skjønner at dere har et begrenset handlerom i deres rolle som juridiske fagdommere. Men vær så snill å arbeid, når dere har tid, med hvordan oppdatere etikken og det juridiske system for den sammenkoblede verden vi faktisk lever i. Dere skylder det til de mest utsatte for klimakrisa og de kommende generasjoner som skal leve i den verden vi etterlater. Dere skylder det til min niese/nevø som blir født til verden i april.
Store multinasjonale selskaper, samt den norske stat, slipper unna i retten med ødeleggelse av økosystemer og brudd på menneskerettigheter, mens vi borgere som kun prøver å varsle om kursendring for hele flokken blir dømt til skyhøye bøter som setter våre liv ut av spill. Er det rettferdig?
Sivil ulydighet går sjeldent ustraffet hen, og de av oss som begår disse handlingene i kjærlighet og for å beskytte liv, forventer ikke å gjøre det uten konsekvenser. Likevel tror vi at vi vet hvordan historien vil dømme oss.
Justisdepartementet definerer vold som et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som det er en offentlig oppgave å bekjempe. Jeg mener norsk oljepolitikk er voldelig mot de mest utsatte for klimakrisa og fremtidige generasjoner.
Etter min mening er ikke-samarbeid med ondskap like mye en plikt som samarbeid med det gode. Jeg vil presisere at jeg ikke mener den norske stat er onde i full bevissthet, men at det dreier seg om ondskapens banalitet, hvor resultatet av deres handlinger er ondskap.
Oftest gjennom historien har det å være en undertrykt som velger å ikke samarbeide bevisst blitt uttrykt med vold mot undertrykkeren. Jeg prøver å vise at voldelig ikke-samarbeid bare multipliserer ondskap, og at siden ondskap bare kan opprettholdes ved vold, krever tilbaketrekking av støtte til ondskap fullstendig avholdenhet fra vold. Ikke-vold innebærer frivillig underkastelse for straffen for ikke-samarbeid med ondskap.
Jeg er derfor her for å invitere og muntert underkaste meg den høyeste straffen som kan idømmes meg for det som i loven er bevisst kriminalitet, og det som for meg fremstår som en borgers høyeste plikt. Den eneste kursen jeg ser som er åpen for deg, kjære dommer, er enten å si opp dine stillinger og dermed ta avstand fra det onde, hvis du føler at loven du er bedt om å administrere er et onde, og at jeg i virkeligheten er uskyldig fra kriminalitet, eller å ilegge meg den strengeste straff, hvis du tror at systemet og loven du bistår med å administrere er bra for folket i dette landet og resten av verden, og at min aktivitet derfor er skadelig for allmennheten.
Jeg står fast ved min moralske overbevisning om at ikke-samarbeid med ondskap er en plikt, og at regjeringen og statens oljepolitikk er et onde.
Til slutt en kommentar om siktelsen for brudd på
Politiloven § 30 nr 1, jf. § 5 Grunnlag c)
Jeg erkjenner ikke straffeskyld fordi vi aldri brøt et pålegg.
Episoden ved Essoraffineriet var en fredelig demonstrasjon mot at Norge tok imot olje fra Russland som ga penger i deres krigsmaskineri og forverrer klimakrisen.
Vår aller første interaksjon med politiet 25. april var da vi var uti robåten og politiet dukket opp på land kanskje 60 meter unna oss. De ropte og spurte om vi kunne komme inn til land så de kunne snakke med oss. Vi sa vi hørte dem godt og at det ikke var nødvendig for oss å komme til land for å høre dem bedre. Vi spurte hva de ville snakke med oss om, men det ville de ikke si. Til slutt ga de oss pålegg om å ikke dra til «båten» og pekte mot oljeskipet Ust Luga som lå ankret langt uti fjorden. Vi svarte at vi hadde mottatt pålegget og at vi ikke hadde tenkt oss ut til båten, før vi rodde videre, men aldri ut til skipet.
I siktelsen står det at politibetjenten ga oss pålegg om å komme inn til land, og at vi brøt dette pålegget. Jeg mener han husker feil eller lyver. I alle tidligere demonstrasjoner jeg har vært med på, så har vi fått tydelig beskjed hver gang vi får pålegg. De tar bilde av oss, noterer personalia og filmer oss mens de gir oss pålegget. De ber oss gjenta pålegget slik at de kan forsikre seg om at vi har forstått pålegget. Så gir de oss mer eller mindre 10 minutter på om vi vil overholde pålegget. Dette skjedde ikke.
Da vi var ute på havet kom kystvakta med politi ombord og stoppet oss og mente vi var innenfor den sjøbaserte sikkerhetssonen utenfor Essos oljeanlegg på Slagentangen og sa at de skulle slepe oss ut av sikkerhetssona. Vi sa vi kunne ro ut selv, men de ville hjelpe oss. De førte oss helt inn i havna til betjentene som hadde ropt fra land. De sa de skulle innbringe oss til politistasjonen. Vi spurte om på hvilket grunnlag. De ville ikke svare. På politihuset fikk vi høre at vi ble anholdt pga. brudd på politiloven §8.
De konfiskerte mobilene våre (jeg fikk ikke hente mobilen min før neste dag i en annen by). Da jeg ble brakt med inn til cella, ba de meg plutselig om å dra av meg underbuksa og sitte på huk og hoste. Jeg ble ganske forskrekket. Jeg kunne ikke forstå på hvilket grunnlag de hadde rett til å be meg om det. Jeg var en fredelig ikke-voldelig demonstrant. Hvorfor skulle jeg ha puttet noe oppi rumpa? Jeg reagerte og sa at jeg ikke har noe i rumpa og at dette er unødvendig. Da sa de at de ville ta det den vanskelige veien og tvinge meg. Jeg hadde altså ikke noe valg. Jeg sa jeg aldri har hørt om noen fredelige demonstranter i Norge som har fått denne behandlingen. Derfor spurte jeg også om betjentene kunne fremlegge et skriv hvor jeg kunne se svart på hvitt at de hadde belegg til å tvinge meg til å strippe. Det ville de ikke gi meg. De bare truet med å gjøre det på «den vanskelige måten».
Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta av meg bokseren og sitte på huk og hoste.
De sa «takk» og låste igjen døra.
Så satt jeg der alene og følte meg misbrukt.
Senere måtte jeg sitte og høre min venn lenger nede i cellegangen gråte av redsel over å bli tvunget av seg klærne.
Jeg har sammen med 3 andre anmeldt politiet for behandlingen vi fikk. Spesialenheten for politisaker tok opp saken og den avventer nå juridisk vurdering."
Til slutt et dikt som jeg ikke fikk tid til å lese opp i retten:
"Rebeller mot industrikapitalismen"
Systemet prøver å begrave oss
men de vet ikke at vi er frø
Systemet slår oss ned på knær
tvinger av oss våre klær
men de vet ikke at vi er
ugress, blomster, frukt og bær
Nå er en ny vår her
bli med og lær
Vi kan ikke stoppes av en militær hær
Vi skal bli store, gamle trær
En vakrere verden er nær
Jeg møter deg der